Sakset fra Rana Blad den 15.09.07, skrevet av Nina Rødahl Friis.

Litt uti september skulle vi egentlig ha brukt litt tid i godstolen og pustet ut. Reflektert over den flotte sommersesongen og lagt planer for neste år.

Noen planer er allerede i boks og skal jobbes med utover vinteren. På Nesna er det ennå full fart, og takk for det. Blåturer og forenings- og bedriftsturer fra nærmiljøet og regionen. Mange flotte arrangementer, bl.a. dansegalla i kveld, et utall gode konserter, et aktivt høgskole- og studentmiljø og høy aktivitet i næringslivet skaper liv og røre.

Valget er nettopp overstått, valgvakene vaket og champagnen, om det var noen, drukket. På Nesna er vi spente på kabalen og vet at våre lokalpolitikere har fire tøffe år foran seg. Jeg beundrer alle som villig stiller til valg og bruker av sin tid og kompetanse til det beste for lokalsamfunnet. Lykke til!

I dag vil jeg hvile (litt) fra reiselivet og politikken og fortelle historien om hvordan det har seg at jeg, som forhenværende odelsjente på en saugård øverst i Dunderlandsdalen, har satt meg selv i en situasjon som betinget av arv og miljø skulle vært utenkelig.

At jeg alltid har likt å leke med gutter kommer neppe som en overraskelse for de som kjenner meg. Uten at det på noen måte var motivet for å invadere en av de siste, virkelig store, mannsbastioner vi har igjen: båten og skipper-rollen. Rollen var inntil nylig i mitt hode alltid forbundet med en mann og hans suverene kontroll over skip og mannskap (nervøs frue med fender/anker/tamp).

En invasjon krever strategisk gjennomføring. Jeg forventer at skippere blir glade for at jeg kommer trampende inn på deres enemerker og gjerne vil ha med meg flere kvinnfolk på havet. Så langt har det vært (nesten) utelukkende positive reaksjoner.

Nærheten, etterspørselen og tilgjengeligheten til havet er viktig for bedriften vår. Dermed besluttet vi å satse på en større båt for å dekke et behov som blir mer og mer tydelig. Lenge har vi lett etter hensiktsmessig båt og måtte samtidig skaffe bedriften nødvendige sertifikater og kompetanse. Dermed tok jeg fritidsbåtskippersertifikat og kan nå føre båter over 15 meter, inntil 50 bruttotonn i stor kystfart.

Overraskende nok var jeg eneste jente (! og første jente gjennom skolen i dens 12 års eksistens) sammen med seks flotte gutter. Foreleseren på 60+ fra teknisk fagskole i Bergen syntes nok jeg var VÆL "lita og lys"! Første 1 ½ timen kikket han stadig på meg for å sjekke om jeg satt der med tomt blikk. Overraskelsen var stor hos vedkommende da han opplevde at fysikk var et av mine fag, og at basiskunnskapene mine om navigasjon, sjømerker, sjøveisregler og sikkerhet var fullt på høyde med de andre i klassen.

En "Fritjof-frase" dukket fram i bakhodet: "Den satt i sikringsboksen!". Det var rett og slett kjempeartig, på egne og framtidige kvinnelige skipperes vegne.

Så var det båtkjøp. Vi er inne i utallige demo-båter. Når jeg stiller tekniske spørsmål til selger SNUR han seg og henvender seg til min mann og svarer… hva er det for slags holdning? Den båten kjøper ikke jeg! I de fleste båter er det ikke mulig å justere førerstolen fram og tilbake. Dvs. at i båter fra 1 mill og oppover kan du ikke justere setet! Det er utenkelig i en bil i dag. "Tror dere alle er 180 – 190 cm med 1 m lange armer?". Fikk faktisk et tilbud med justerbart sete "uten tillegg i pris". Bra!

I alle båter har jeg også etterlyst speilet ved førerposisjonen, "Tror du jeg vil legge til kai uten å sjekke leppestiften først?" mest for skøy, men litt alvor… Det forteller at det er svært få, om ingen, designere med et kvinneperspektiv inne på båtsiden. På bil er det blitt en viktig suksessfaktor. Designer-jenter: Grip den!

Vel så artig som sertifikatet var det å ta med et vennepar til Oslo for å hente drømmebåten, med justerbart sete originalt, uten speil vel å merke, for å kjøre den heim til Nesna. Kort fortalt skar tidsskjema seg pga uvær på Sørlandet… sagmuggen drysset og TV-en slang… Vilde ble TV-slave og "kjæmpeflau bris" ble et begrep.

I Flekkefjord måtte dessverre "mannskapet" forlate meg til fordel for jobb mandag… der sto jeg da og følte meg særdeles "lita og lys" med en 38 fot stor båt, godgjort av lørdags – gudstjeneste og følgende valg: sette meg på hotellet og drukne mine sorger (ukjent tidsrom…) eller legge kursen nordover.

Som ekte kvinnfolk hadde jeg selvfølgelig trøstet meg så godt jeg kunne med først å gå til frisøren, handle to par sko på salg og investert i nye topper og undertøy!

Været var blitt svært mye bedre, skipet var vasket og stelt, sjekket klart tjue ganger, og kvalm av spenning løsnet jeg tampene og satte kursen nordover. Mamma: "Eg ha ikke gjort det hvis eg ikke vissta at eg mestra det". I Egersund ba jeg en seiler om hjelp med tampen. "You all by yourself in this big boat? You'r crazy! Come and have a beer!"

Underveis har jeg opplevd å ha utrolig omsorgsfulle og hjelpsomme mennesker rundt om som har brydd seg om meg og på sitt vis passet på meg og oppmuntra meg. Takk skal dere ha!

Hele veien nordover jobbet jeg og flere gode hjelpere med å skaffe meg mannskap, men uten hell. I Florø fikk jeg mannskap helt tilfeldig. Om bord fikk jeg en førtidspensjonert postmann uten sjø- og båtkunnskaper, men han lærte fort noen knuter, smurte gode brødskiver og styrte på kursen når jeg måtte tisse, og var i det hele et fantastisk kjærkomment selskap. I tiden helt alene var jeg veldig redd for å skade meg, slå meg i svime eller falle over bord. Med så stort ansvar for meg selv, andre og båten måtte jeg være svært forsiktig og TTT (ting-tar-tid).

Det er slitsomt, men godt å kjenne at man lever. Følelsene er mange og kommer tett: forventning, lykke, spenning, redsel, lettelse, glede, overgivelse, skuffelse, savn, læring, ansvar, mestring, kontroll, stolthet, ensomhet og kjærlighet. Vel hjemme på Nesna var det godt å være i trygg havn – både for blondina og båten, og mannen som venta heime.

Til våren har bedriften enda et tilbud til våre gjester; turer ut i skjærgården for ulike opplevelser eller leilighetsskyss. Fram til da skal det av og til bli godt å lene seg ørlite bak i skipperstolen, ta noen godværsturer og legge opp fine ruter å by gjestene på.

Båten er nå døpt "Perfect Moment" og den flotte mannen min holder på å lære seg å håndtere den. For hva om jeg faller over bord eller blir syk? Det er det viktigste argumentet for at både hun og han i en fritidsbåt må kunne håndtere skuta. Sikkerhet. Jeg navigerer som en supertanker, men det er tøft å være forsiktig sier Einar. TAKK! Båten kom heim uten ei ripe i det blå skroget og jeg er stolt som en hane… eh… høne.

Nordover langs kysten vakte det unektelig ganske stor oppmerksomhet å komme alene kvinnfolk i båt, men den viktigste og beste tilbakemeldinga var at alle (menn) ønsker seg flere kvinner til sjøs, så stå på jenter – det er viktig for oss alle at også vi kan kjøre båt. Ta båtførerprøven i vinter sammen med mannfolkene – nå må "alle" ha den – og kunnskap forsterker opplevelsen av turen på havet.

Hva om mannen plutselig ikke er i stand til å føre båten? Til sjøs er det sikkerhet i første rekke. Med flere jenter til rors øker sikkerheten betraktelig… bortimot det dobbelte for familien. Og så er det steike artig! Og vakkert! Og tilfredsstillende (også for brunetter og rødtopper)!

Ha ei flott helg!

Copyright © 2013. All Rights Reserved.